Forum: Åpent forum

Swamp Babies

Lust in the bloodred dust
Sick Little Label ; SLL 005
1991. – 1 LP

Publisert i BAs papirutgave fredag 24. september, 2010.

Blomsterselgeren og sumpungene fra Horrorland

Swamp Babies, kanskje Bergens tøffeste, startet i 1987, og hadde flere utgivelser bak seg da de LP-debuterte; kassettutgivelsen Only ice cubes are forever (1987), singelen Something about sin_/Born to be ugly_/Nightmares (7”, 1988) , EP-en A soul suck (12” 1989) og Scumbag EP (7”, 1990), alt utgitt på deres egen Sick Little Label. Medlemmene hadde fortid i relativt ukjente bergensorkestre som i Hvaomvihengeross, Det Čzækiske Sžtatsdrewne Schtaahlband og Death Before Jesus, for å nevne noen.

Tidvis opererte bandet med opp til tre gitarister, men her er det Ivar Bern solo som står for strengeleken. Trond ”Abs” Absalonsen vrenger ut det vokale, Petter Jakobsen basser og Espen Moe-Nilssen trommer. Det er tungt; mye kjapt, noe seigt, nærmest viskøst, som den overbevisende I hate you. Et slags høydepunkt kan man uansett kalle One silver dollar – der Absen synger ”duett” med Marilyn Monroe (samplet fra innspillingen til filmen River of no return, 1954). På youtuben kan man se og høre en festkledt Marilyn – Absen må man bare mane frem for ens eget indre…

Musikken til Swamp Babies er digitalisert og samlet på ikke mindre enn TO samleskiver, ABSalutt utgitt i 60 (eg sa seksti!) nummererte eksemplarer (fordelt på 1.utg 1996: 30 eks., 2. utg. 2000: 30 eks.) (Musikkavdelingen har den til utlån!) og den doble Twisted tales of lust, hate and violence…and a little bit of love fra 2006.

Swamp Babies ble offisielt oppløst etter avskjedskonsert på Garage den 5.mars.1993. Bern og Jakobsen startet bandet Syv sammen med tidligere sumpbarn, Cato Langnes, og ga ut den fine langspilleren Autostradajazz i 1997. Absen startet Slut Machine, som raste og bråkte i en femårsperiode, før han roet det hele ned med blomstersalg og kvintetten St. Satan.

Kuriosa: Visste du at Swamp Babies truet med å banke opp Arvid Skancke–Knutsen fordi at Puls hadde ignorert singelen deres? Visste du at Swamp Babies varmet opp for Pearl Jam i Oslo (Alaska, 8.feb.,1992), at de skulle varmet opp for Nirvana på Garage (avlyst), eller at de takket nei til en lignende jobb for Stone Roses? Visste du at Ivar Bern vant det 17. verdensmesterskapet i postsjakk (som pågikk fra mars 2002 til januar 2006!)? Se dét visste du ikke!

Marilyn:

http://www.youtube.com/watch?v=-p1nMaTXSrQ

Trond Blom, musikkbibliotekar

Max Axe

Here comes Max Axe ridin’ again

Etiquette records ; 008,

1985. – 1 EP

(Publisert i BAs papirutgave fredag 17. september, 2010.)

Spaghettikøntri fra byen mellom de syv fjell

Tøff tittel på en EP som ikke inneholder noen låt ved samme navn, men derimot disse tre: Poor lonesome cowboy, Moonshine og Kentucky fried Friday. Og tøff er også sjefen sjøl, på EP-coveret, sittende overskrevs på Black Boy med ”øksen” hevet, men det går troverdige rykter om at Max Axe red med Bybanen da han avla Musikkavdelingen sitt generøse besøk i forrige uke; da han donerte ikke mindre enn to skatter til samlingen: den dette handler om, samt Thomas Ryers Hevns smått legendariske Frøken Bolle. Det har seg nemlig slik at bak både Thomas og Max lurer Reidar, nærmere bestemt Karlsen!

Med seg i banden som ga ut disse galopperende låtene hadde han post-pønkerne Gisle ”the bad” Frøysland (git.), Jørgen ”the good” Knudsen (bass) og Tom ”the ugly” Rasmussen (tr.) – alle med skummel fortid i Alle Tiders Duster (Skatter og rariteter nr. 15, 18/9-09).

Da Max Axe albumdebuterte på ærverdige Toots records, med Espontaneous et par år seinere, var bandet forsterket med Line Sæverud og Knut Sundal. (Sistnevnte med i Skatter & rariteter nr 3, 19/6-09, som medlem av Shjakk.)

Rasmussen fulgte Karlsen over i nevnte Thomas Ryers Hevn, og seinere til fortsettelsen Stiftelsen Thomas Ryer (albumet Far away in Canada, 1998). Knudsen er siden kjent som elektronika-artist (Information) og samtidskomponist. Frøysland steg også ned fra hesteryggen og dannet i tur og orden Traktor og David Brown (!). Siden forlot han også denne typen trekkraft og viet seg til elektronisk kunst innenfor både lyd og bilde.

PS: Black Boy tilhørte Roligheten ridesenter.

Trond Blom, musikkbibliotekar

Fliflet/Hamre Energiforsyning

Ivar Aasen goes Bulgaria
Lahrmsteiner elite ; Lahrm 1813
1994 – 1 CD

Publisert i BAs papirutgave fredag 10. september, 2010.

Nordmannen reker og havner i bondekalas i balkanfjellene.
Eller: Millom bakkar og berg nedpå Balkan.

Gabriel Fliflet og Ole Hamre er med på hhv. 13 og 15 innspillinger i musikkavdelingens samling, og på 7 av dem er de sammen. De har samarbeidet med personligheter som David Lindley fra San Marino, California, M. A. Numminen fra Somero, Finland, Ingor Ántte Áilu Gaup fra Guovdageaidnu, Einar Mjølsnes fra Voss og Ragnar Hovland fra Bergen, Strandvik og Luster!

De spiller alt fra slåtter til eksperimentell hybridmusikk, fra makedonske danselåter i halsbrekkende tempo via suller og ruller til sørmodige viser fra de finske skoger, og de gjør det akustisk; de sveiper innom de fleste verdensdeler – og alltid lurer de med minst én liten bergenshyllest, her: Eg elsker Bergen og Utsikt fra Fløyen, sistnevnte fremført på et vis du ikke har hørt før om du ikke har hørt denne.

Ivar Aasen goes Bulgaria er duoens første samarbeidsutgivelse; Gabriel Fliflet spiller trekkspill og synger, og er for mange kjent som (ut)strålende vert for folkemusikklubben Columbi Egg. Trommeslageren/perkusjonisten Ole Hamre kjenner både barn og voksne fra hans mange spillopper og happenings under OiOi- så vel som Natt-Jazz-festivaler, og han har sneket seg med i Skatter & rariteter ved et par anledninger allerede: Hot Project og Rust – innspillinger fra tidlig 80-tall.

Fliflet ”solodebuterte” med den vakre Rio Aga for et par år siden, også den er det verdt å få med seg. Mannen er dessuten i sving allerede i morgen, med sitt Columbi Egg, ute i Skrivargården på Hotel Augustin, der Cajun Nord Trio står på menyen, under overskriften Helaften i Louisiana.

Omslag: Cucumber
Foto: Ørnulf Koldal

Trond Blom, musikkbibliotekar

The Jokers

Casanova, kyss meg/Teenage
Philips 353.256 PF
1964, 1 single

Publisert i BAs papirutgave fredag 3. september, 2010.

Ungdommens populære orkester The Jokers spiller de siste slagerne!

Så sto det å lese i en avisannonse, da dansebandet The Jokers skulle spille på Maskeradeball på Melkeplassen, nyttårsaften 1958. Slagerne dro de ellers på plasser som Vikinghallen, Kjøbmannen, Håndverkeren, Ingeniørforeningen, Fløyrestauranten og på Kleppestøfergen!

The Jokers var ett av de fem første bandene til å spille inn en Bergen Beat-single – under Rolv Wesenlunds kyndige ledelse – på Scala i Hagerupsveien. Sammen med Sverre Faaberg og The Young Ones, Tornado, Torill Ødegaard og The Quartermasters samt Helge Nilsen og The Stringers spilte de, i løpet av et par dager i midten av mars 1964, inn de ettertraktede singlene med det karakteristiske ”stempelet”. Wesenlund var inspirert av the Mersey-beat, og fant sitt Liverpool i Bergen. Skjønt det handlet ikke om stil eller ”sound” – der Helge og Rune lød som Everly Brothers og Sverre Faaberg var rocka, sto The Jokers for en humoristisk gladpop på klingende bergensk; i Rock & sprell mellom syv fjell (2009) oppsummerte Jan Arild Larsen slik: ”Ikke det at Bergen Beat var en spesiell beat eller rytme – det var et samlebegrep, en markedsføringsgimmick – en identitetsmerkelapp”.

The Jokers oppsto i 1958, og frem til 1966 besto gruppen av Håkon Haugen, Audun Tveito, Svein Johnsen og Bjørn Sjøstrøm. Gruppen kom med to singler med Bergen Beat-stempelet, i tillegg til singlen ”Sol går i hav”/”Jeg er sen”, som kom ut i 1965.

Fra juni 1964 til august 1967 ble det gitt ut i alt 55 låter, fordelt på et – for oss – ukjent antall singler og EPer med Bergen Beat-stempelet. Foruten de to CDene i Norsk rocks skattkammer-serien, der alle Bergen Beat-utgivelsene er med, har biblioteket bare de to Jokers-singlene, og selgere på platemesser bare smiler overbærende til oss når vi er ute og leiter etter flere.

Trond Blom, musikkbibliotekar

Ephemera

Glue
RCA ; 74321 411382,
1996.– 1 CD

Publisert i BAs papirutgave fredag 27. august, 2010.

Flerstemt sang fra døgnfluenes tiår

Ephemera: Christine Sandtorv, Inger-Lise Størksen og Jannicke Larsen, startet som en akustisk folk-pop-trio i 1994, hvor alle tre sang og trakterte strengeinstrumenter, der de øvde i kjelleren på Nygård kirke på Laksevåg. Allerede før de hadde spilt live; fire dager etter at de hadde sendt ut demotaper, hadde de kontrakt med BMG. Glue kom ut 14. oktober 1996 – første offisielle spillejobb var på Røkeriet en måned seinere, for over 300 tilhørere, en konsert som Engelen beskrev i panegyriske ordelag i BT (18.11.96).

Platen ble spilt inn i Waterfall Studio i Oslo, med produsent Knut Bøhn, som også satte seg ved orgelet og snappet bassen ved et par anledninger. I tillegg til de to assosierte medlemmene, trommis Bjarte Ludvigsen (Poor Rich Ones) og bassist Per Amund Solberg (Number Seven Deli), medvirket bl.a. Geir Sundstøl.

Kontrakt med stort og veletablert selskap til tross – neste album ble utgitt på gruppens eget Ephemera Records – nå ville de ha kontroll over både bauger og kanter, og innspillingen ble gjort i Bergen, med Yngve Sætre ved roret.

Ephemera ga ut 5 studioalbum, og med det fjerde fikk de en megahit i låten Girls keep secrets in the strangest ways, som ble kåret til årets låt av NRK P3s lyttere. Musikkavdelingen har alle albumene og enda flere singler/eper. Det siste Ephemera ga ut var jubileumsplaten Monolove, i 2004. Så gikk alle tre hen og fikk barn, og Ephemera gikk i dvale, men plutselig en dag våkner de gjerne opp igjen, for bandet er ikke oppløst, forsikres vi fra sikre kilder!

Omslagsbilder: Morten Heckmann. Design: T2

Trond Blom, musikkbibliotekar

Chocolate Overdose

Everybody likes chocolate
WEA ; 4509-90787-2
1992. – 1 CD

Publisert i BAs papirutgave fre. 20. august, 2010.

Alltid no’ godt fra Tertnes

Her har vi – i Skatter og rariteter-sammenheng – rett og slett spart på konfekten! Fra den første store bergensbølgen har vi allerede presentert to av tre flaggskip, nemlig Barbie Bones og Pogo Pops. Side om side med disse sto selvsagt Chocolate Overdose, og ett eller annet sted midt i mellom musikalsk; ikke så poppete som Pogo, men mykere enn Barbie – likevel med noe av det samme kaoset og uforutsigbarheten i musikken.

Chocolate Overdose ble startet i 1991. Etter sigende kun for å hjelpe vokalist Geir Luedys bror Doddo i hans Unge Frustrerte Menn, men så ballet det altså på seg. Erfaring hadde de fra band som forløperen til Barbie Bones, Monalisa Overdrive, The Rub, Forbidden Colours og Pompel & The Pilts.

DE var: trommis Frode Unneland, bassist Bjørn Ivar Tysse, tangentmann Paal Andersen, gitarmann Even Johansen pluss Luedy.

Chocolate Overdose fikk storkontrakt med Warner, spilte på Glastonbury-festivalen og alt så lyst ut, men platen solgte bare 3500 eks. Likevel la selskapet oppunder halvmillionen på bordet for innspilling og lansering av neste album, Sugar Baby (1993). Da heller ikke denne tok av som ønsket, tok bandet en lengre pause. Unneland fikk jobb i Savoy – a-ha-mannen PaulWaaktaar-Savoys band – og dro verden rundt sammen med dem, Johansen flyttet til London, hvor han startet Libido, og etablerte seg seinere som soloartisten Magnet. Chocolate Overdose fikk inn noen nye folk og backet Doddo på et par album til, før det kom to nye Overdose-utgivelser på Rune Grammofon på slutten av tiåret. Både Tysse og Luedy er etablerte produsentnavn i Bergen i dag.

Trond Blom, musikkbibliotekar

Design: Kenneth Rasmussen
Foto: Øystein Klakegg

Styrt

Brannbil
Elektrolyd ; SLL CD 02/009
1995 – 1 CD

Publisert i BAs papirutgave fredag 16. juli, 2010.

Kamuflert, men veldig viktig!

Styrt kassettdebuterte med Viktig i 1992. Tittellåten kom samme år med på samlealbumet 1992 (Rec 90). Det skulle så gå bortimot tre år før Brannbil var på gaten: 14 låter, gitarøs, stopp-start-dynamikk à la Pixies og fengende melodier med gode tekster på masfjordendialekt – kamuflert pop, etter eget sigende. Vokalist og gitarist, Anders Kjetland, sto for ordene og det meste av musikken, men han ble tett bakket opp av Nils Øyvind Hansen (gitar), Jonas Drag (bass) og Karl Torkel Ivarsøy (trommer).

Viktig fikk være med på Brannbil også, og var – slik jeg husker det – selve signaturlåten til Styrt – et band som eksisterte i fire års tid, men som det var stille rundt i lange perioder. Etter nok en CD-utgivelse, EP-en Som eg vil – 4 fine songar (1996), var det slutt. Synd, for Styrt sto for noe helt eget på den bergenske pop/rock-scenen.

Alt du gjev meg tek eg imot
og krafsar vilt og grådig
stig av gode ord som dop
før eg kjem heim og flår meg

(Fra Halvt i live)

Med dette verset tar Skatter og rariteter sommerferie. God sommer!

Trond Blom, musikkbibliotekar

Bergeners

Frekk å tidi
Artic Records ; ARC 8613
1977. – 1 LP

Publisert i BAs papirutgave fre. 9. juli, 2010.

Bergeners speller og sønger bergensviser

Frekk å tidi var Bergeners andre plate, de debuterte året før med Alltid no’ godt fra Bergeners, men det var med denne de fikk sitt ”gjennombrudd”. Der debuten inneholdt norske versjoner av britiske trad.-låter og noen selvlagede viser, er det bergenske klassikere som Bauekorpsgutten, Der kor kjuaguttene i gaten går, Eg hadde en tante, Puddefjordvisen og Anne Malene som rår på oppfølgeren. I tillegg tok de med en fra førsteplaten – de må ha skjønt at den va nokke for seg, nemlig Jenter fra Bergen, laget på melodien til Liverpool Lou av Dominic Behan, bror av den mer kjente Brendan. Den bergenske teksten sto vokalist og strengeinstrumentalist Fred Ove Reksten for. Randi Bjørnstad og Alfred Kjerpeseth utgjorde resten av trioen.

Kjerpeseth og Reksten var også med i Spoilband, som ga ut LPen Tre meter Spoilband i 1975. Bergeners ga ut i alt 5 LPer og to samleplater. Den siste kom på CD i 1995, og der er 31 av de beste visene med, pluss noen korte spor med kalling, fremført med vidunderlig bergensk bajaseri og kjuaguttaktig vidd.

Anne Lise, kan du fise
kan du prompe, kan du le?
Javisst kan eg det,
Viss eg bare får det te!

Svaret kommer kontant på småtøsvis fra Bjørnstad, som siden tok etternavnet Sivertsen. Under dét navnet solodebuterte hun i 1980 med For ingen – et popalbum der mange kjente bergenske musikere bidro. Musikkavdelingen har alt sammen!

Trond Blom, musikkbibliotekar.

Oriental Sunshine

Dedicated to the bird we love
Philips ; 6317 002,
1970 – 1 LP
Publisert i BAs papirutgave fre. 2. juli, 2010.

Ragarock fra Bergen

Eller skal vi kalle det østlig-inspirert psykedelisk folk? Det gjør nemlig det amerikanske nettstedet All music guide, og gir samtidig platen god omtale og høy karakter. Det har seg nemlig slik at det engelske selskapet Sunbeam Records gjenutga albumet både på CD og LP i 2006! Men ukens skatt er altså fra 1970, utgitt i juni, og blir av mange regnet som en glemt perle.

Historien om Oriental Sunshine startet noen år tidligere, på Manger folkehøyskole! Der møttes 2/3 av trioen, den sitar- og gitarspillende Rune Walle og sangeren Nina Johansen. De dannet en duo og spilte både på skolen og på klubber i Bergen etter at de var ferdige på Manger. I 1969 kom den indiske studenten Satnam Singh med på tablas og fløyte, og trioen var komplett. På gøy sendte de inn en låt til NRKs konkurranse Talent 69, kom med, gikk videre og vant til slutt.

I CD-platens innholdsrike omslagshefte avslører Walle og Johansen at forbildene lå hos artister som Beatles, Ravi Shankar og Joni Mitchell, og det kan man godt høre, men ta og hør på Let it be my birth – det høres ut som en akustisk versjon av en sang fra Stereolabs Emperor tomato ketchup fra 1996!

Gruppen ble oppløst like etter utgivelsen. Rune Walles videre ferd er godt kjent, det ble Hole In The Wall, Saft, Flying Norwegians og ikke minst Ozark Mountain Daredevils. Nina Johansen reiste hjem til Skien og ble lærer. Satnam Singh fikk ikke oppholdstillatelse i Norge, og dro til Danmark. Sånn kan det gå!

Trond Blom, musikkbibliotekar

Gjennomslag

Klare linjer
Hetvinyl ; HVLP 101
1981. – 1 LP

Seigemenn og fluepoesi

Svein Hovland og Øyvind Larsen fra Boss Band + Trond Steinum fra Ragg = Gjennomslag. Gjennomslag var et kortlevd band: startet i 1980, nedlagt to år seinere. I mellomtiden ga det ut to album, begge i ’81 – begge for klassikere å regne i dag. Klare linjer ble utgitt på egen label: Hetvinyl, før et visst gjennomslag må ha funnet sted, for Dyr i drift ble utgitt på den legendariske EMI-etiketten Parlophone. Så var det altså over. Hovland startet Blind Date, mens Steinum gikk til Lumbago.

Gjennomslag debuterte på Hulen i mai 1980, og spilte siden på Aladdin, på Club 7, på fredskonsert i Grieghallens foajé (1200 publikummere), de varmet opp for Toyah Willcox i Chateau Neuf og de var med på Musikkavisen Puls’ samleplate Blodige strenger (1981) med La deg aldri slå (finnes bare der). En stjerne skal bli født fra ukens skatt er med på Sinnssvakt bra – det beste fra Bergen (1996), og Kommunikasjon kom med på Alltid no’ godt fra Bergen (1997).

Geir Rakvaag skrev følgende om Kommunikasjon: (Nye Takter nr. 9, 1981): ”(…)den beste låten norsk ny-rock har prestert til dags dato, bedre enn Cupfinalen, med en utrolig dynamikk i lyden, med en popmelodi som er der, med et utrolig sangbart refreng og et gitarspill som må høres. En utvilsom klassiker (…)” * Tidligere i år tok Fjorden Baby! låten inn i sitt univers på albumet Bergensbølgene.

I fjor var det releaseparty for reutgivelsen av Klare linjer i mp3-format (!); Legal var stappfullt – Gjennomslag – stadig aktuelle!

  • (Cupfinalen – single med oslobandet Blaupunkt, utgitt i juni 1980).

Trond Blom, musikkbibliotekar

Larsen

Steinum

Hovland

Hår

Opptak fra Den Nationale Scene
Bergen, Norge
Desember 1970
Polydor, 2382 006
1971, 1 LP

Publisert i BAs papirutgave fredag 18. juni, 2010.

Slå ut håret med Skatter og rariteter nr. 50!

Vi verner oss mot forurensning av luft, vann og matvarer. Vi må verne oss mot moralsk forsøpling også. Dette sa Kristelig Folkepartis gruppefører under et bystyremøte 1. november 1970, og det gjaldt DNS’ planer om å sette opp musikalen Hair en måned seinere. (BT, 2. nov., 1970). KrF ville skjære ned teatertilskuddet, Predikantenes Broderkrets mente musikken var demonisk, Bergen og Omegn Presteforening nedsatte et 3-manns utvalg som fikk i oppdrag å skrive en uttalelse som kritisk vurderte livsfilosofien bak Hair, lærerne var uenige i om dette var passende for elever i 10. klasse, bergenserne pepret leserbrevspaltene med for- og i mot-meldinger, kristenfolket demonstrerte på Torget på premieredagen. Det er ikke mer enn 40 år siden, dette… Det var riktignok bebudet en nakenscene, men at til og med Aftenposten dagen etter premieren meldte at Hår strider mot all moral og anstendighet, er vanskelig å fatte i dag.

Det hører med til historien at nakenscenen – som visst nok handlet om noen bryster i dus belysning – ble mottatt med trampeklapp, og at alle forestillingene i Sven Hennings regi, gikk for fulle hus.

Over til platen: tekstene ble oversatt av Helge Hagerup og Galt McDermots musikk ble fremført av halve Saft (resten var med i Stammen), men med Trygve Thue på bass denne gang, for orkesterleder og gitarist var ingen ringere enn Terje Rypdal, som gir denne innspillingen et langt mer rocka preg enn originalens.

Trond Blom
Musikkbibliotekar

Legendariske Arne Hestenes!

Flimra!

BTs anmeldelse av premieren, med fargebilde!

Skog

Tom tids tale
Lo-Fi Music ; 001,
1996 – 1 CD

Publisert i BAs papirutgave fre. 11. juni, 2010

Skogens ro

En liten raritet med fire låter denne gang. Det åpner med tittellåten, som vokalt avleveres av en viss Erlend Øye, uten at denne former ett eneste ord; Tom tids tale! Lieder ohne Worte heter sånt i den klassiske verden. Svevende og drømmende sekvenser, avbrutt av et heavy riff. Spor nr.2, Blålysning, er det imidlertid en nylonstrenger som åpner, før Øye igjen faller inn, denne gang med en norsk tekst forfattet av ham selv. Han som spiller gitar heter Eirik Glambek Bøe, og her kan vi ane konturene av det som de to, Bøe og Øye, noen år seinere skal bli verdenskjente for, som Kings Of Convenience.

Øystein Gjærder Bruvik og Anders Waage Nilsen er også med, på hhv. el.gitar og trommer. Disse to startet i 2006 bandet Kommode sammen med Bøe, samme år som Øye ga ut første album med elektronikabandet The Whitest Boy Alive. Kommode er med på samleplaten Opplett fra 2008, en ikke ubetydelig samler, som var springbrett både for Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen. Så er også én av to utgivere av Opplett den samme Erlend Øye. På samme vis var Skogs EP et springbrett, og grunnen til at Erlend Øyes navn ble lagt inn i bibliotekets database for første gang – i dag får man 30 treff på mannen, det sier litt om aktivitetsnivået.

Som om ikke dette skulle være nok: som gjestemusiserende felespiller og korist på tre av fire låter: Halldis Rønning – den verdenskjente dirigenten fra Bergen.

Trond Blom, musikkbibliotekar

Maleri: Kjersti Øye

Annonse